Når utseendet teller — Andersen & Valla

– Jeg vil minne folk på at det er overflaten som forankrer oss i kulturen, historien og hverandre. Og at det finnes et stort, rikt språk også for våre alminnelige omgivelser, sier skribent og motehistoriker Ragnhild Brochmann.

Du er dronningen av livstilsanalyser fra mote- og interiørverden. Hvordan vil du karakterisere ditt eget blikk på visuell kultur?

– Hehe, det var ikke verst! Jeg vil vel beskrive det som en blanding av Saurons øye og blikket til et barn: Aldri hvilende og på konstant leting. Ekstremt kritisk og frydefullt nyfikent. Jeg kan ikke huske et tidspunkt i livet hvor jeg ikke har tenkt omtrent sånn: Hva er det? Hvorfor ser det sånn ut? Hvordan forklare det? Og etter at jeg ble voksen og fikk et yrke som handler om å leve av kikkerlysten: Hvordan kan jeg formidle det jeg har sett sånn at andre også ser det? For å si det litt pompøst, blikket mitt er livet mitt. Det er sånn jeg tenker og orienterer meg i verden. Med en total mangel på likegyldighet. Fra store joggesko til eggformede barnevogner, til sveisne 1880-tallsgårder, og til samtidens nitriste idé om freske hus (les grå granittblokker med små vinduer). Jeg tar inn alt, og hekter det på den store kunst- og motehistoriske knaggrekka mi.

Hva er viktig for deg når du skriver om samtidskultur?

– For det første må teksten ta utgangspunkt i noe jeg har sett, eller noe jeg lurer på. Noe jeg fryder meg over, eller som gjør meg sint. For eksempel en tankeløs utforming av et hotell som burde sprute av raffinement, men som ser ut som interiøret til en middels tysk tv-serie fra 2005. For å si det sånn, en interessant tekst begynner gjerne med et såkalt helt alminnelig fenomen eller et uttrykk som jeg oppfatter som ubeskrevet. Deretter legger jeg det på operasjonsbordet mitt og begynner å plukke det fra hverandre. Hvorfor har ungdommen slikkepinnesmale briller som Kurt Cobain, for eksempel? Hvilke sosiopolitiske faktorer stikker under fenomenet? Og er det kanskje andre samfunnsbevegelser som passer inn med den 1990-talls-forelskede antimote? Sånn holder jeg på. Ingen gjenstand for stor, intet fenomen for lite.

Jeg ønsker å formidle at den store visuelle kulturen er like avansert og megetsigende som alle andre kulturelle uttrykk som film, musikk, litteratur, og kunst. Og at det finnes et stort, rikt språk også for våre alminnelige omgivelser. Og ikke bare det – jeg mener at det er en kulturell og moralsk fallitterklæring å ikke snakke om den såkalte overflaten; stolene, bordene, T-banestoppene, magetoppene. Alt bør snakkes om med samme intensitet som Game of Thrones og Knausgård.

Hva ønsker du å formidle?

– Motsatt av hva mange ser ut til å mene er gjenstandene rundt oss ikke ting, men selve livet. Og her kommer prosjektet mitt inn. Jeg vil minne folk på at det er overflaten som forankrer oss i kulturen, historien og hverandre. Uten det perspektivet, og uten den diskusjonen, blir design, interiør og mote bare forbrukerkultur. Og et såkalt feminint domene. Det er ikke bare feil, men en holdning ingen er tjent med. Spør deg selv om følgende: Hvorfor er det så deilig å slenge gatelangs i Paris? Eller drikke øl på en hvilken som helst kanalkro i København? Jo, det er fordi det er synlig at visuell kultur betyr noe – fra det hvite forklet til den aldrende servitøren til måten sukkerpose, serviett og teskje er lagt på asjetten ved siden av kaffekoppen. Jeg ønsker å være med å skape et språk for alt dette. En liten lommeparlør du kan stikke på innerlomma, og slå i bordet hver gang noen hever brynet over at du interesserer deg så mye over parkettvalget ditt. Eller har lyst til å latterliggjøre gleden du føler over å rusle rundt i en pen museumsbutikk.

– Jeg vil formidle at visuell kultur ikke bare er en legitim interesse, men et samfunnsansvar. For hvordan skal vi eller ha gode, kvalifiserte diskusjoner om utformingen av samfunnet vårt? Estetikk er, og har aldri vært, kun en subjektiv historie om stil. Estetikk er en gammel filosofisk disiplin, og inneholder ikke minst ulike håndverk, skoler og ideologier som forteller oss at og hvorfor formgiving betyr noe. Den praten har paradoksalt nok fått dårligere kår jo mer penger vi har skaffet oss, og jo flere ting alle kan skaffe seg.

Hvor preget er du selv av tidsånden? Klarer man egentlig å rive seg løs fra den?

– Alle er hardt og grundig preget av tidsånden, uansett om man tenker på seg selv som en laks som hopper motstrøms, eller en fornøyd fisk som ligger og vaker nede i den såkalte mainstreamen. Jeg identifiserer meg overraskende nok med laksen. Fordi jeg har så stort behov for å føle at det er jeg som bestemmer hva jeg vil. Hva jeg synes er pent og interessant. Jeg er selvfølgelig like fanget i ideen rundt jakten på det originale og unike, jeg som hele resten av samtiden. Men for meg er det helt avgjørende å skape et eget lite rom inne i kakofonien av ymse uttrykk.

Ellers har jeg vel aldri vært så veldig lik andre, men holdt på og puslet for meg selv. Du skulle ha sett stilen min på barneskolen! Den var vill og ekstremt ektefølt, for å si det mildt. Med store hatter, omstendighetsfrakken etter bestemoren min, pappas samuraisjal, mammas gamle samesko, UNO-tights og knallrosa bukse i bevernylon med hjerter i rumpa. Sånne ting.

Og for å komme tilbake til spørsmålet ditt: Tidsånden handler ikke om å være fanget eller ikke, tenker jeg, men om å være så inne i din egen tankegang at det oppriktig føles som dine valg hver gang du plukker opp et nytt plagg eller en ny potteplante – ikke som et ekko fra Bolia.

Selv om du stort sett analyserer samtiden, kan det vel hende du også moraliserer. Folk som leser dine innlegg i Morgenbladet kan nok lett føle seg truffet. Hva tenker du om det?

— Det er et godt spørsmål. Jeg tenker jo ikke at jeg moraliserer, men forsøker åpne opp. Ikke minst ved å si at det er lovlig og produktivt å være kritisk til etablerte sannheter eller stilarter. Eller enda bedre, å være saklig uenig. Men det er klart – når det ikke finnes en bred felles samtale om at det er lov å snakke om estetikk på en faglig, eller til og med normativ måte, kan det sikkert gå en kule varmt for mange. Jammen det er jo bare smak og behag! kan jeg tenke meg at noen mener. Eller, ikke kom her og si at din måte å se det på er mer verdt enn min! Her tenker jeg at lesere mer enn gjerne må være uenig i mitt syn. Meningsbrytning er jo hele poenget. Men å hevde at estetikk er smak og behag, ja der skilles våre veier. Som med alle andre fagdisipliner kan du være enig eller uenig med en vaksineforsker, en psykolog eller en samfunnsforsker, men du kan ikke hevde at selve disiplinen deres er det samme som vanlig sunn fornuft.

Hvordan vurderer du og velger gjenstander til eget hjem? Og hva med garderoben?

– Jeg velger med den berømte magefølelsen. Etter et langt liv med konstant indre dialog om hva som er interessant og ikke, hva som har interessante referanser eller ikke, som er stygt og pent, velges alle nye ting inn på bakgrunn av en omfattende samtale jeg har gående med meg selv. Og etter hvert også med mannen min. En blåhvit porselenskanne som minner meg om noe jeg en gang så på tebordet til en 1800-talls godseier, paret med en asjett med gøyale håndtegninger fra 1960-tallet – slik får jeg mat til den glupske historikerhjernen min. Det må være ting som spreller og leker sammen. Som forteller hvor de kommer fra, og at alle epoker hadde sine ting gående for seg.

Mest av alt handler det om at alt er lov og mulig når du kjenner og stoler på deg selv. For meg betyr det at alt stort sett må være brukt. Ikke bare fordi tingene kommer fra en gitt stilperiode, og kvaliteten ofte er bedre, men fordi jeg ikke liker å kjøpe ting i en setting hvor andre alt har valgt for meg. Hvor butikk og merke sier at dette er nå. Her er høstens mote. Det får jeg tette lunger av. Jeg må føle at det er jeg som finner gullet mellom Fretex’ gråstein. Og at det er jeg som bruker røntgenblikket for å infiltrere et stort rotete loppemarked. Jeg liker vel å være aktiv – å være med, som mannen min pleier å si det. Gjøre ting selv. Finne buksa som passer til min kropp, og som gjerne kommer med et annet forslag enn den rådende trenden.

Hva ønsker du selv å uttrykke med hjemmet og klærne dine? Med andre ord, hvordan ville du analysert ditt eget visuelle uttrykk?

– Hehe! Kontinental eleganse foret med en tøysete kunstners flamboyante sans for alt som er gøy! Tekstiler, ting og farger som får livet til å bre seg utover hele historien, og som ikke bare viser nå. Og som stiller seg åpen ovenfor tilfeldighetens estetikk. Det kan være herlig med veldanderte tablåer, men du vil aldri finne et stort antikt skjell med fire nøkterne gullringer og et økologisk såpestykke på badet mitt. Misforstå meg rett, jeg kjøper spon- og sivkurver til å sortere ting i, jeg som alle andre. Men blir det for gjennomredigert blir det fort for mye boligmagasin og for lite hjem for meg. Som skjenken vår på kjøkkenet, for eksempel. Den er en god blanding av en slags Victoriatid-se-på-alle-de-pene-tingene-mine-utstilling og en blanding av saker og ting som har havnet der ved en tilfeldighet. Lysestubber og en hankeløs krukke opprinnelig tiltenkt ødelagte lyspærer, uten at det var en brilliant idé. Sånne ting er en effektiv motgift mot for korrekt og for gjennomtenkt dekor. Litt rot gir luft til hjernen.

Hva er dine tanker rundt hjemmeinnredning i den store innetidens æra? Er det et paradigmeskifte som vil bringe varige endringer tror du?

– Jeg håper først og fremst at koronaen får oss til å innse hvor dårlige kår samtidens boligpolitikk gir en gjengs leilighetsbeboer. At vi bygger for smått, trangt og tett, med balkonger som en slags kunstig gulrot på utsiden. Bare det at ingen nye leiligheter har praktiske kott og innebygde skap til å romme alle de tusen tingene våre, men tilbyr såkalt åpne og fleksible rom som gir såkalt «åpne» og «fleksible» løsninger (les det ser stort ut før du bruker opp halve rommet til garderobeskap).

Utover det, håper og tror jeg at pandemien tar oss et steg bort fra den tannløse Bolia-askesen, til hjem som innredes med god innsikt i hvordan ulike familier faktisk liker å bo, kokkelere og leke i hjemmene sine. At farger, teksturer, mønstre og ulike stilarter – og ikke minst variasjonen mellom disse – gir dybde og bredde til både hjem og hjerne. Her er det selvfølgelig mange som vil innvende at mange interiørbutikker har mye likt. Eller spørre om ikke miksen mellom gammelt og nytt er like generisk som å kjøpe alt fra et bolighus man liker? Og da vi jeg si – enig! Et godt interiør handler bare om å skape rom du selv liker, og å finne ut av hva som får det til å kile i dine egne lystsentere. Og det er jo gjerne det vanskeligste. Her er et godt råd å ikke bare skrolle seg bort på Instagram, og se alle andres gode ideer, men gå tilbake til kildene. En tur på biblioteket i hylla til kunstnerhjem fra forrige århundreskifte, for eksempel, kan gi deg en følelse av å få direkte tilgang til mange farger og stilgrep som har kommet tilbake, men også muligheten til å løfte frem andre ting. Å velge bregner istedenfor yucca-palmer, for eksempel, eller bronsepotteskjulere istedenfor noen i terrakotta. Jeg liker også godt å kikke i gamle interiørbøker og blader. Det gjelder å se masse forskjellig, og ha et eget og personlig stilarsenal å øse fra, istedenfor å føle seg for tett koblet på den pågående trenden. Da blir det vanskelig å ta andre valg med selvtillit og overbevisning.