Fiksjon og virkelighet
Bilder strømmer mot oss i enda større grad enn før. Sara Eliassens videokunst handler om hva det gjør med oss.
Det er ingen tv i leiligheten til Sara Eliassen på Tøyen i Oslo. I høyblokka på Enerhaugen er det bunker med papirer, A4-ark festet til veggen med rosa tape, gule post it-lapper limt til overflaten av et skrivebord. Ingen skjermer. Likevel er det levende bilder som danner utgangspunktet for Sara Eliassens kunst; hva skjermteknologi og alt det vi eksponeres for gjennom smarttelefoner, flatskjermer og levende reklameplakater gjør med vår virkelighetsoppfatning. I år samarbeider hun med Munchmuseet om det tredelte prosjektet The Feedback Loop hvor hun både viser egne og andres verk.
– Det som er så fint med dette prosjektet er at det favner alle delene av kunstnerskapet mitt. Jeg har jo tidligere jobbet både i kinosalen, i gallerirommet og på offentlige steder, sier hun, sittende bak skrivebordet i det som både er en stue og et arbeidsrom.
The Feedback Loop starter på Munchmuseet med en serie filmvisninger, noen hentet fra filmhistorien, andre nye, laget av filmskapere og kunstnere hun på ulike måter relaterer seg til. Neste del finner sted ved Oslo S, hvor Eliassens egenproduserte videosnutter vil dukke opp på storskjermer helt uten forvarsel. Eliassen har gjort lignende prosjekter tidligere, blant annet en serie ”anti-reklamer” i samarbeid med Lilja Ingolfsdottir som etterligner språket i reklamefilmer, men hvor budskapet er sterkt kritisk.
– Kollektivt minne handler mye om hvem som har penger og makt nok til å fremme sitt budskap, sier hun.
– De store markedsaktøren, mediehusene og ikke minst teknologien i seg selv har ekstremt stor påvirkningskraft, de kontrollerer på mange måter våre minner og forståelse av oss selv og samfunnet. Kunstnere er vant til å tenke kritisk rundt dette, og det er viktig at det gis støtte til kunstnerskap som eksisterer utenfor ideen om næring og økonomisk vekst, sier hun.
Ja, hvordan former egentlig levende bilder vår felles hukommelse? Eliassen begynte for alvor å tenke på disse spørsmålene da hun tok en Mastergrad ved San Francisco Art Institute med fokus på eksperimentell film.
– Lenge lurte jeg på om jeg skulle ta en klassisk filmutdannelse, fordi jeg elsker film. Men desto mer jeg tenkte rundt dette, jo mer skeptisk ble jeg til hvordan den dominerende spillefilmen skaper sannheter ved å sette sammen lyd og bilde. Når du først har begynt å tenke kritisk rundt disse tingene, er det vanskelig å snu. Det var da jeg skjønte at jeg hadde lyst til å gå på en annen type skole hvor man jobbet mer kritisk med filmmediet og heller fokuserte på konsepter og ideer.
Det er ti år siden hun kom til San Francisco. Siden den gang har hun fortsatt å bevege seg rundt i verden, og har akkurat kommet tilbake fra Mexico hvor hun jobber med et filmprosjekt. I 2014 reiste Eliassen rundt og bodde på hotellrom for å jobbe frem karakteren i videoverket A Blank Slate. Filmen, som er blitt vist på festivaler og kunstsentre en rekke steder i verden, viser en ung kvinne på hotell i en søvnig badeby. Gradvis utviskes grensene mellom hennes egne minner og scener fra filmer hun har sett, helt til hun ikke vet hva som er hva.
– Jeg har prøvd å avlære meg klassisk historiefortelling på film, og har jobbet ganske hardt for å kvitte meg med de ideene som dominerer der. Når jeg jobber, legger jeg meg likevel ganske tett opptil dette språket for så å leke med det og gå i en kritisk dialog. Det er blitt en salgs metode for meg, sier hun.
Hun plukker opp en tykk perm fra et lite bord i den andre enden av rommet. Den ligner en utklippsbok med tunge sider som faller mot skrivebordet av seg selv. På innsiden er det biter av filmmanus, brev hun har skrevet til mannlige filmskapere, ark fra Carousel Motel i Santa Monica. Til våren skal alt dette samles i en bokutgivelse.
– Det er egentlig en gigantisk kollasj som viser forarbeidet mitt til A Blank Slate og som handler om hvordan film er med å påvirke hvordan vi tenker rundt kjønn, blikk og seksualitet. Jeg ønsker å vise hvordan filmhistorien har spilt en veldig sterk rolle når det gjelder å fremheve hvem som er subjekt og hvem som er objekt og hvordan dette har påvirket mitt syn på meg selv som kvinne.
Når Eliassen undersøker en problemstilling jobber hun litt som en undersøkende journalist. Hun samler informasjon i form av bilder, film, tekster og intervjuer. Den siste delen av The Feedback Loop er en utstilling i Bjørvika i samarbeid med Kunsthall Oslo. Her håper hun å vise frem mer av sin egen arbeidsprosess.
– Jeg vil gjerne invitere publikum inn i tankene jeg gjør meg underveis slik at også de kan få en bedre forståelse av hvordan bilder påvirker oss. Vi har offentlige skjermer og vi har personlige skjermer, de kommer stadig tettere på. Snart er teknologien en del av kroppen vår. Hvor går grensen mellom det personlige og det kollektive minnet? Mellom film og virkelighet? Det er slike spørsmål jeg ønsker å undersøke.
The Feedback Loop er et tredelt prosjekt på Munchmuseet fra 19. april til 16. desember. Denne saken ble opprinnelig skrevet til Munchmuseets magasin M.