Nye allianser

I årets første utstilling kobler Astrup Fearnley Museet og Talent Norge unge kunstnere sammen med noen landets lovende kunstkritikere og største kunstsamlere.

Miriam Hansen er en av seks unge kunstnere som skal fylle Astrup Fearnley Museet i januar 2019. Foto: Birgit Solhaug.

– Jeg tenker ofte at det er sjenerøst av en kunstner å la deg komme inn i noe som sikkert oppleves veldig personlig, sier Cecilie Malm Brundtland.

Sammen med mannen Knut Brundtland drikker hun kaffe i atelieret til Miriam Hansen og titter bort på det som skal bli et verk til Astrup Fearnley Museets utstiling Sol og vår i januar. Foreløpig ligner det mest en samling tilfeldig oppstilte gjenstander: Kobberrør. Traller. Gymposer. Etter hvert skal det bli en helhetlig installasjon som også skal inkludere planter og en video, men fortsatt er verket mest en idé. Miriam Hansen innrømmer at det koster litt å ha folk på besøk i en så tidlig fase.

– Det føles litt privat, det å la noen komme og se på noe som ikke er ferdig, sier hun.

– Det viser ikke nødvendigvis så godt hvordan det ferdige arbeidet vil bli, men det gir kanskje en pekepinn.

Cecilie og Knut Brundtland har vært her før, etter at de ble koblet sammen med Hansen gjennom Plattform for ung norsk kunst og kritikk – et helt nytt talentutviklingsprosjekt som er et samarbeid mellom Astrup Fearnley Museet, Talent Norge og Fritt Ord. Prosjektet har utviklet en ny modell hvor seks unge kunstnere er koblet sammen med seks kunstskribenter og like mange kunstsamlere. I kraft av å være samlere er ekteparet Brundtland med på å finansiere Miriam Hansens verk, men Cecilie Malm Brundtland understreker at de ikke er med for å støtte én enkelt kunstner. Snarere bidrar de til en idé om hvordan ulike aktører i norsk kunstliv kan virke sammen for å fremme unge kunstnerskap.

– Det offentlige er selvsagt en viktig instans med sine støtteordninger, stipender og innkjøp av kunst, sier hun.

– Samtidig er det kommet ganske mange private krefter på kunstarenaen. Mange av disse kjøper gjerne veletablert utenlandsk kunst. Da blir det to aktører som ikke helt henger sammen. Vi er med i dette prosjektet fordi vi ser viktigheten av at også private samlere kjøper inn og støtter norske kunstnerskap i etableringsfasen.

En del av Miriam Hansens installasjon som vil vises på Astrup Fearnley Museet i januar. Foto: Birgit Solhaug

Cecilie og Knut Brundtland begynte å samle på kunst allerede mens de studerte. Den gang var det ikke særlig vanlig å besøke kunstnerne i atelieret, forteller Knut Brundtland. Det kunstnerne holdt på med der, ønsket de å holde for seg selv. Etter hvert har ekteparet blitt ganske godt kjent med flere av opphavsmennene til verk de samler på.

– Har dere noen gang kjøpt arbeider av unge kunstnere for å støtte dem?

– Ikke unge kunstnere, men noen ganger galleriet som representerer dem, sier Knut Brundtland.

– Relasjonen mellom samler og galleri er viktig. Galleriene har sine utfordringer, de er nødt til å selge det de stiller ut, hvis ikke har de ikke råd til å holde utstillinger. Da har det hendt at vi har kommet inn og hjulpet til litt.

Norsk kunstliv er helt avhengig av det offentlige, sier ekteparet Brundtland. Likevel er det viktig at det finnes sterke private aktører som også er med på å bestemme hvem som skal komme gjennom nåløyet.

– Det er mye politikk i kunstverdenen. Den arter seg ofte slik at man er for noe og mot noe annet. Vi har sett flere eksempler på at kunstnere aldri er blitt omfavnet av det offentlige, men har klart seg bra takket være private instanser. Jeg er for kommersielle gallerier, for kunstnerdrevne gallerier, for offentlige og private institusjoner. I kunstlivet er jeg maoist, sier Knut Brundtland og smiler.

– La tusen blomster blomstre.

Cecilie Malm Brundtland, Knut Brundtland, Miriam Hansen og Ina Hagen i Hansens atelier. Foto: Birgit Solhaug

De fleste kunstnere er relativt godt etablert når får sin første museumsutstilling, påpeker Ina Hagen som sitter ved den andre enden av bordet. Hun er tilknyttet Plattform for ung norsk kunst og kritikk som skribent og skal skrive katalogteksten om Miriam Hansens arbeider. Et resultat av en rekke møter og samtaler dem imellom, en kunstner og en kritiker fra samme generasjon.

– Etableringen av et kunstnerskap skjer i flere steg og i møte med mange ulike aktører, fra små fagmiljøer og kunstnerdrevne gallerier via mellomstore institusjoner og kunstforeninger til museene, sier Hagen, som selv er utøvende kunstner.

– Det er viktig å anerkjenne dynamikken mellom disse. Unge kunstnere skaper mange av miljøene og mulighetene sine selv tidlig i karrieren. Herfra kan veien være lang opp til museene, som først og fremst har et forvaltningsansvar og en bred publikumsmasse. 

Hagen begynte å skrive om kunst mens hun tok en Bachelorgrad i billedkunst ved Kunsthøgskolen i Oslo. Hun startet et lite nettsted for kritikk sammen med medstudenter, og da det opphørte hadde Hagen allerede blitt kontaktet av Kunstkritikk. Hun har skrevet fast for dem siden.

– Jeg tror kritisk tenking rundt kunst er helt vesentlig for å holde en samtale i gang rundt kunstens innhold, funksjon og plass i samfunnet, sier hun.

– Den er med på å formulere ideene som blir presentert av kunstnerne og i arbeidene deres. På den måten vår vi et delt utgangspunkt for å ”tenke med” kunsten, så vel som om den. Som fagfelt er vi helt avhengige av å ha et språk som går utenpå det kunsten selv er, men som samtidig har som mål å være kunsten så nær som mulig.

Miriam Hansens studio på Ensjø i Oslo. I likhet med de andre kunstnerne som jobber her, vet hun ikke hvor lenge hun får bli værende i det tidligere industrilokalet. Foto: Birgit Solhaug

Dette er det første året Miriam Hansen har kunnet jobbe fulltid som kunstner etter at hun gikk ut av Kunstakademiet i Oslo for tre år siden. Hun sier det er en god situasjon, men at hun samtidig er klar over at den kan være midlertidig.

– Til neste år kan situasjonen være en helt annen, sier hun.

– Som ung kunstner må man forholde seg til en ganske uforutsigbar arbeidshverdag hvor mange muligheter plutselig kan oppstå på én gang, etterfulgt av lengre perioder med lite aktivitet. Jeg føler selv at jeg befinner meg i etableringsfase. Ett prosjekt leder til et annet, en utstilling åpner for andre utstillinger. Det tror jeg er realiteten for mange. Det henger også sammen med økonomi, siden de færreste nyutdannede kunstnere faktisk tjener penger på yrket sitt. I mange tilfeller behøver man visse ressurser for i det hele tatt å kunne arbeide med kunst, det være seg utstyr og verktøy, et arbeidsrom og et visningssted.

På Astrup Fearnley Museet får hun muligheten til å stille ut arbeidene sine for et større og annerledes publikum enn hun har gjort tidligere. Hva som skjer etterpå, vet hun ikke. Men uansett hva fortsettelsen blir, rokker det ikke ved overbevisningen om at det er kunst hun skal drive med.

– Trass er viktig for meg, sier hun.

– Viljen til å insistere på noe man selv mener er interessant. Å åpne for en samtale med andre selv om man er usikker på om de har samme oppfatning som deg. I likhet med mange andre unge kunstnere har jeg primært vist arbeidene mine ved kunstnerdrevne visningssteder og er vant til å fylle mange ulike roller. Her kan jeg konsentrere meg om selve utformingen av det konseptuelle rammeverket, og jeg opplever at jeg blir møtt med stor tillit.