På besøk hos kunstnerne
I helgen kan du besøke kunstnerne på deres egen arbeidsplass i hele Oslo. Neste helg står Bergen for tur.
En av de første illusjonene som brast da jeg begynte å skrive om kunst, var ideen om hvordan et kunstneratelier så ut. Jeg hadde nok sett for meg Lucian Freud- aktige typer som sto i bar overkropp med paletten i hånda og malte en eller annen naken dame eller et fruktfat. Kanskje ble jeg litt skuffet da jeg oppdaget at de like gjerne kunne sitte foran en datamaskin. Siden har jeg forstått at det ikke bare finnes én type atelier, det finnes mange. Noen ser ut som helt vanlige kontorlandskaper. Andre som fabrikker. Andre andre som nakne gallerirom. Noen er ryddige. Andre er kaosområder. Uansett hvordan de ser ut, føler jeg meg alltid heldig når jeg får besøke ett.
Det kan du også gjøre, hele nesten helg. Oslo Open er et arrangement som har holdt det gående i over ti år, hvor kunstnere over hele byen slår dørene opp til arbeidsrommene sine. De holder til i alt fra kontorbygninger til gamle fabrikkhaller, bygninger du kanskje har gått forbi mange ganger, uten å vite at det sto en skulptør eller en kunsthåndverker eller en billedkunstner i full sving på innsiden. Helgen etter arrangeres B-open i Bergen, etter samme prinsipp.
– Vi ønsker å vise at det å være kunstner faktisk er en ordentlig jobb, sier Marthe Elise Stramrud, prosjektkoordinator for Oslo Open og selv kunstner, da jeg snakker med henne på telefonen om arrangementet.
– Dette er en fin måte å sette søkelyset på alle de profesjonelle kunstnerne som bor i byen og som driver med dette på fulltid.
Ofte er det økonomien som dikterer hvor kunstnerne ender opp, og det er slett ikke gitt at de får tak i et atelier i det hele tatt.
– Rundt hver fjerde aktive kunstner i Oslo står uten arbeidsrom. Det er et resultat av at byen egentlig er for liten til å huse alle de som vil bo her og det presser prisene opp. Kunstnere har ofte ganske lav inntekt og må da se seg om etter billigere husrom utenfor sentrumskjernen, men også disse husene blir for dyre etter hvert, sier Stramrud.
Redningen for mange er kommunes egne eiendommer, som de leier ut til kunstnere til en svært gunstig pris. I Bergen støtter det offentlige gjerne opp om hele arbeidsfellesskaper. Men det er mange om beinet – da Oslo kommune lyste ut ni ledige atelierer i høst var det 400 kunstnere som søkte. En av dem som har vært ekstra heldige, er Ann Iren Buan, som har fått arbeidsrom i to år på toppen av Oslo Rådhus.
– Da jeg fikk telefonen fra Oslo kommune ble jeg helt paff. Så ble jeg utrolig glad. Det hadde jeg aldri trodd da jeg sendte inn søknaden, sier Buan.
De tre atelierene i vestre tårn i rådhuset ble opprinnelig bygget til kunstnerne som skulle jobbe med utsmykningen av bygget. I dag er de fredet og lånes ut til tre kunstnere – en i oppstartfasen, en erfaren kunstner og en utenlandsk. Atelierene utlyses gjennom åpen søknad annethvert år. I dag er det Sven Påhlsson og Apichaya Wanthiang som holder til her sammen med Ann Iren Buan – helt gratis.
– Et atelier på åtti kvadratmeter med en takhøyde på åtte meter og masse dagslys er ikke egentlig noe du finner i Oslo sentrum sier Buan.
– Jeg jobber med ganske monumentale verk og tidlig har jeg hatt ganske små atelierer hvor jeg bare har kunnet jobbe delvis med dem og ikke kunnet rulle dem ut før jeg har kommet til galleriet. Dessuten er det å få lov til å være her gratis uten å betale leie i to år en stor lettelse for en kunstner, som ofte ikke har de største økonomiske forutsetningene.
Papir i Ann Iren Buans foretrukne materiale, og hun trenger mye av det, for arbeidene hennes kan noen ganger fylle et helt rom. Enkelte ganger henger de fra taket, andre ganger står de lent opp mot en vegg eller midt i rommet. Papirskulpturene kan gi assosiasjoner til bølger, en mur eller en elv, alt ut i fra hvordan de er formet og hvilken farge de har.
– Det å være her gir meg muligheten til å se arbeidene mine på en annen måte og å jobbe med flere verk samtidig, sier hun.
I atelieret hvor hun jobber har en lang rekke kunstnere holdt til før henne, helt siden Per Krogh og Axel Revold arbeidet med selve rådhuset.
– Det er inspirerende å være her, med så mye historie i veggene. Og så er det så fredelig her i 13. etasje. Vi som har disse atelierene jobber veldig mye, og vi får en sånn ro av å være her. Det at kommunen fortsetter å tilby dette som et arbeidsrom for kunstnere, synes jeg er fantastisk.
Teksten er skrevet til kulturspalten Kristin skrev i A-magasinet i 2016.