Hvem er der for deg når alt faller sammen?
Arne Lygres nye teaterstykke handler om nettopp det.
Arne Lygre er en av få norske dramatikere med så stor internasjonal gjennomslagskraft at en urpremiere like gjerne kan finne sted i Paris eller Stockholm. Når det denne gangen er Oslo og Ibsen-festivalen er det derfor litt ekstra stas. I Lygres nye stykke La deg være møter vi en rekke mennesker på sitt aller mest sårbare. De har én ting til felles: De trenger noen. En venn. En bekjent. Kanskje til og med en fremmed.
– Tekstene mine oppstår ofte ved at noen kjerneord setter seg i meg som jeg så begynner å jobbe rundt. Her var det et begrep som fort ble tydelig, og det var «nåde». Det å være prisgitt et annet menneske, å ikke klare seg selv. Det å måtte bli tatt hånd om, sier Lygre.
En kvinne har vært utro mot mannen sin. En annen kvinne er blitt forlatt. Et ensomt menneske sier rett ut til en fremmed: «Jeg vil ha en venn». I enda større grad enn i tidligere Lygre-stykker er karakterene brutalt ærlige, både mot seg selv og andre.
– Mine stykker har alltid hatt disse to nivåene, ett hvor karakterene snakker på vanlig måte, slik du og jeg gjør nå, og ett annet fortellerperspektiv hvor jeg forsøker å få frem mer av situasjonen. Når vi to snakker sammen tenker jeg jo også tanker som jeg ikke sier til deg, og omvendt. Jeg ønsker å vise begge disse nivåene, og i løpet av de siste tekstene har de i grunnen smeltet sammen til ett nivå.
Når man kikker i manuset til La deg være har stykket tilsynelatende fem karakterer: Menneske, Fiende, Venn, Fremmed og Bekjent. I virkeligheten er hver og en av dem flere personer, hvor bare noen få ord markerer at karakterene endrer seg og forteller en ny historie. Det er særlig dette fraværet av spesifikke identitsmarkører som gjør at man ofte blir sittende ytterst på stolen for å henge med i et Lygre-stykke. Men det er også noe av det som gjør dem så virkningsfulle og sterke.
– Teateret har den muligheten at ord overstyrer bilder, sier han.
– Det man sier blir mer sant enn det man ser. Hvis det står en kvinne der og insisterer på at hun er mann, så blir hun det i fiksjonen. Som tilskuer kan man ikke helt stole på det som foregår. Du må lage noen egne bilder som legges på teateropplevelsen og på sett og vis lage ditt eget stykke.
– Hvorfor velger du å gi karakterene helt generelle navn?
– Veldig mye av denne teksten handler om ordets makt – hvordan vi blir det vi er for hverandre. Vennskap kan være mange ting, og en fiende behøver heller ikke være en klassisk fiende. Generelt sliter jeg med å bruke egennavn i stykkene mine. Jeg har brukt det noen ganger, men jeg føler ikke at det jeg skriver blir helt sant med navn jeg bare finner på.
Flere av Nationaltheatrets mest erfarne skuespillere, som Tone Mostraum og Andrine Sæther er med denne gangen. Regissøren, derimot, er helt fersk, utdannet fra regilinjen på Kunsthøgskolen i Oslo for ett år siden. Lygre oppdaget Johannes Holmen Dahl på Dramatikkfestivalen for noen år tilbake.
– Han satte opp et stykke som gjorde at jeg ble nysgjerrig på kunstnerskapet hans. Det var en åpenhet i måten han laget teater på, samtidig som han er formbevisst. Etterhvert begynte jeg å følge med på det han gjorde, og da dette samarbeidet med Nationaltheatret dukket opp, ba jeg om å få jobbe med han. Det viste seg at han allerede sto på listen til teatersjefen.
– Hvordan er det å gi fra seg teksten til de som skal jobbe videre med den?
– Jeg er jo ikke regissør selv, så jeg går ikke inn i den prosessen. Jeg er tvert imot åpen for at ulike produksjoner kan gjøre ulike ting med tekstene mine. Det er det jeg opplever at det å være dramatiker er. Jeg skriver en tekst som er litteratur. Så kan den bli teater på mange ulike måter.
Teksten er skrevet til kulturspalten Kristin skrev for A-magasinet i 2016.