Kunst på kroppen
Mote og tekstilkunst møtes i arbeidene til tre unge, norske designere. Vi møtte dem under Oslo Runway.
Haikw/
Designtrioen Ida Falck Øien, Harald Lunde Helgesen og Siv Støldal bestemte seg for å lage en kleskolleksjon sammen med kunstneren Toril Johannessen. Det var før de hadde sett et eneste tekstil.
– Vi sa rett og slett ja til Toril. Jeg hadde ikke sett tekstilene fordi de ikke var helt ferdige, og de var i utgangspunktet laget for installasjoner, ikke klesproduksjon. Toril hadde laget fem ulike stoffer i Ghana til kunstprosjektet Unlearning Optical Illusions, og vi bestemte oss for å bruke alle. I tillegg har vi valgt ut noen typiske sportsstoffer som for eksempel mesh, som vi mener underbygger prosjektet. Alle vet hvordan en fotballskjorte ser ut enten man er i Oslo eller i Ghana, og vi synes dette bryter fint med den lokale afrikanske stilen, sier Ida Falck Øien.
– Hvor stor vekt legger dere på selve tekstilhåndverket når dere designer klær?
– Vi tar med oss en del tradisjonelle teknikker inn i arbeidet, for eksempel når det gjelder overflatebehandling av stoffer. Siv strikker også mønstrene for hånd før vi overfører dem til industriell produksjon. Men vi er er nødt til å jobbe industrielt, ikke så mye for hånd, for å spare tid og penger. I Ghana måtte vi også ta hensyn til de begrensningene som finnes der. Vi var der i seks uker for å sikre oss en god forståelse av produksjonen og å legge til rette for et godt samarbeid. Alle klærne blir sydd på maskin for hånd, selv om det er en industriell produksjon. Vi jobber med å innføre såkalt linjeproduksjon der – hvor alle syr én søm hver – for å sikre at kvaliteten på hvert plagg blir like god.
– I hvor stor grad samarbeider dere med norsk tekstilproduksjon?
– Vi jobber blant annet med Franz Petter Schmidt og Sjølingstad Uldvarefabrik, og vevde på den gamle fabrikken utenfor Mandal en hel sommer. Vi fikk til og med overtalt dem til å jobbe litt for oss selv om fabrikken egentlig er et museum nå. Vi lager blant annet en frakk sammen med dem i en ullkvalitet som er veldig populær. Vi jobber også med Lillunn, Nordlender og Aurlandskolen, og vi skulle gjerne samarbeidet med flere norske produsenter.
– Hvordan tenker du at tekstilkunsten forholder seg til trendene i motebransjen?
– I vårt studio snakker vi aldri om trender. Vi jobber forskningsbasert, men har selvsagt også en smak og leser Vogue. Vi tror at vår metode bidrar til at vi lager ting som varer. Likevel viser det seg gang på gang at vi lager ting som likevel er en del av en trend. Det skal godt gjøres å ikke være trendy når man lever i samtiden. Det er hvordan man tolker trendene som er mer individuelt.
Admir Batlak
For designer Admir Batlak er catwalken et sted hvor han kan uttrykke seg fritt. Denne gangen har han laget klær av møbelstoff, noe han egentlig mener er helt umulig.
– Hver kolleksjon har et nytt tekstil- og fargeuttrykk. Denne gangen har jeg blant annet jobbet med møbelstoff i ull fra Gudbrandsdalens Uldvarefabrik. Stoffet finnes i 33 ulike farger, og det var fantastisk å ha et så stort utvalg å plukke fra. I utgangspunktet er det helt umulig å lage troverdige klær av dette materialet, så jeg jobbet intenst for å finne måter å manipulere stoffet på. I skjørtene som åpnet visningen, laminerte jeg baksiden av stoffet med en veldig lett viscose-jersey, noe som ga plaggene luftige og skulpturelle kvaliteter. I andre plagg i kolleksjonen har jeg kombinert ullstoffet med alt fra supertrashy syntetisk organza til kamuflasjemønster for å skape et mer moderne uttrykk, sier Admir Batlak.
– Hvordan ser du på forholdet mellom den funksjonaliteten et plagg skal ha og klær som kunstuttrykk?
– Å lage funksjonelle klær er ikke først og fremst drivkraften bak arbeidet mitt. Jeg gjør grundig research der målet er å jobbe meg frem til nye former, komposisjoner og sammenstillinger av ideer. Oppdagelsene jeg gjør i denne fasen skal til slutt raffineres og tilpasses en kropp, som jo er plaggets endelige destinasjon.
– I hvor stor grad tar du med deg håndverkstradisjoner inn i designprosessen?
– Teknikk, håndverk og finish er veldig viktig for meg. Samtidig ønsker jeg alltid å utfordre tradisjonelle løsninger og finne alternative måter å gjøre ting på. Klærne skal se ut som moteplagg, ikke kjole- og draktsøm. Når utgangspunktet mitt denne gangen var et møbelstoff i ull, måtte jeg funne ut hvordan jeg kunne gjøre det sexy. Et skjørt med volum er for eksempel skåret asymmetrisk med et underskjørt i blonder og elastisk midje, noe som gir skjørtet lettheten til en joggebukse.
– Hvordan tenker du at tekstilkunsten forholder seg til trendene i motebransjen? Påvirker de hverandre?
– Det er muligens en drøy påstand, men jeg mener at klesdesignerne er den kunstnergruppen som har mest definisjonsmakt akkurat nå. Jeg mener også at det er vi som treffer tidsånden sterkest. Appetitten på det visuelle er enorm, og vi tilfredsstiller nettopp dette behovet ved hele tiden å presentere noe nytt. Jeg vil ikke si at det er utelukkende positivt, men det er likevel noe forførende og sexy over det tempoet vi jobber i. Jeg liker å kommentere verden gjennom klærne jeg lager. Og jeg har ikke noe imot å gjøre det to ganger i året.
– Ser du på det du driver med som kunsthåndverk?
– Ja, det gjør jeg. Visningen er for meg en arena hvor man kan presentere en ubesudlet visjon, fullstendig fri for kommersiell strategi. Det er her jeg kan uttrykke det jeg ønsker å si om form, farge og kvinner akkurat nå.
Synnøve Mo
Designer Synnøve Mo tror klær kan gjøre noe med deg som menneske. Tekstilene i den nye kolleksjonen hennes er farget for hånd av kunstner Hanne Friis.
– Plantefargede tekstiler er essensen i denne kolleksjonen. Kunstner Hanne Friis har sanket lav, sopp, kongler og bjørkeblader fra naturen som må gjennom en lang prosess for at man skal få frem den riktige fargen. Bjørkeblader gir en fin gulfarge, marikåpe skaper en dyp brunfarge og kanelslørsopp blir til den rosa fargen vi har brukt. Det blå kommer fra en type lav som er funnet på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Den legges på glass og lagres i to måneder før den kan kokes med tekstilet. Så får stoffet en sterk rosa farge, før det legge i direkte sollys hvor fargen gradvis endrer seg til blått. Det er ren magi! Men vi vet heller ikke hvor lenge stoffet vil holde på fargen, sier Synnøve Mo.
– Hvordan ser du på forholdet mellom et plaggs funksjonalitet og klær som kunstuttrykk?
– I samarbeidsprosjekter innenfor mote blir kunst ofte brukt dekorativt, som mønster eller utsmykning. I dette prosjektet går vi hakket videre. Naturen kommer helt inn på kroppen, kanskje til og med inn i den på samme måte som med et nikotinplaster. På den måten blir du kanskje mer bevisst både klærne og naturen rundt deg. Funksjon er veldig viktig i mitt design. Kunstnere behøver ikke å tenke på at noen skal bruke det de lager på bussen en mandag morgen, men det må jeg. På den måten står de litt friere enn meg til å være mer ekstreme i uttrykket.
– I hvor stor grad tar du med deg håndverkstradisjoner inn i designprosessen?
– Jeg er ikke så veldig opptatt av håndverkstradisjoner. Det viktigste for meg er å finne det rette uttrykket uavhengig av teknikk. Jeg tok utdannelsen min på en veldig streng fransk skole og lærte alt om krager og slag, men fikk det helt opp i halsen. Man behøver jo ikke lage krager lenger! Hvorfor skal man sy den samme dressjakken igjen og igjen når man kan tenke ut helt nye løsninger? Jo enklere snittet er, desto tydeligere kommer stoffene frem.
– Hvordan tenker du at tekstilkunsten forholder seg til trendene i motebransjen?
– Når man ser tilbake på en spesiell tidsepoke i designhistorien, for eksempel art deco eller barokken, så ser man at alle holdt på med litt av det samme samtidig. Slik er det nå også. Noen har antennene ute og snapper opp tidsånden. Et plagg kan derfor ha den samme stemningen i seg som en låt eller et dikt.
– Hvordan samarbeider du med norsk tekstilproduksjon?
– I den forrige kolleksjonen min produserte jeg ulljakker med egendesignet mønster vevet av Røros Tweed. Jeg har også designet en vott i ederdun for det norske firmaet Laanan. Ederdun er et helt fantastisk materiale! Siden jeg har min egen butikk, kan jeg forsvare en forholdsvis høy produksjonskostnad. Jeg kommer definitivt til å fortsette med å bruke norske stoffer i fremtiden også.
Denne teksten er skrevet for tidsskriftet Kunsthåndverks utgave nr 4/2016, hvor Kristin var gjesteredaktør