– Det å falle sammen innimellom er bare sunt
Det fantastiske med å skrive romaner er at du aldri vet hvordan det blir til slutt, sa Vigdis Hjorth. – Hadde jeg visst det, hadde jeg kanskje ikke turt.
– Du kommer ikke utenom deg selv når du skriver romaner like lite som du kommer utenom alfabetet. Dersom du skriver en science-fiction-roman som foregår i et fantasiunivers og du klarer å beskrive en person som er sint på en god måte, så er det fordi du har erfaring med sinne, sier Vigdis Hjorth.
Det er bokkveld på kafeen Bick’s, ikke langt fra huset hvor jeg bor i Oslo. Jeg har fått i oppdrag å intervjue Hjorth, og kafeen er fylt til randen, folk står lent oppetter dører og vinduer med vinglass i hånden og jakkene under armen. Selv om det er mange her, er det helt stille. Debatten rundt Hjorth og den nye boken hennes Arv og miljø er inne i en slags topp når intervjuet finner sted, og alle synes å lure på om det hun skriver er sant. Men jeg spør ikke om det. Jeg synes det er frekt å spørre en romanforfatter slike spørsmål. I stedet spør jeg:
– Finnes det egentlig noen forfattere som ikke skriver om seg selv?
Det er da hun svarer som hun gjør, at forfatterne bruker sin egen livskunnskap selv om de skriver science-fiction. Det betyr ikke at det de skriver om, har hendt.
– Jeg tror nesten du må ha erfaring med å skrive i et fiktivt univers for å forstå i hvor stor grad fiksjonen overtar, sier Hjorth.
– Jo da, det kan godt hende du bruker ting du har opplevd selv, men det skjer ofte på en frigjørende og overskridende måte. Det er da du kjenner det: Nå begynner det å leve. Nå forsvinner det fra meg. Så deilig! Så ja, det kan nok begynne med meg selv, men så blir det en roman.
– Hva var utgangspunktet ditt for å skrive akkurat denne boken?
– Det er nok alt det vi ikke snakker om, det vi feier under teppet fordi det er ubehagelig, det vi fornekter. Men du kan ikke tie viktige ting i hjel. De er der, og de er enormt virkningsfulle. Vi har ikke egentlig så mange verktøy for å undersøke hva det er som ligger der og virker. Jeg ville gjerne gi et bidrag til den verktøykassen.
– Er det ikke en stor risiko forbundet med å dra alt grumset ut fra under teppet?
– Jo, det er klart at det å håndtere en historie som den som finnes i denne romanen er både ubehagelig og vanskelig for en familie. Kanskje familien rett og sett ikke er til å redde. Men ved å ikke forsøke, ved å ikke snakke om det, så kommer man heller ingen vei. I Bergljots tilfelle krever familien en form for selvfornektelse av henne. De sier: Hvis du oppfører deg normalt og later som ingenting, så kan vi være en normal familie. Og en stund gjør hun det, men hun blir syk av det, så hun velger å ikke gjøre det lenger. Hun opplever det som en fornektelse av det som er selve stoffet i henne.
Det er et brennbart og betent tema som tas opp i Arv og miljø, så til de grader, faktisk, at det kan være vanskelig å forstå at debatten omkring boken har handlet om alt annet enn dette. Boken griper inn i ett av samfunnets helligste rom, nemlig familien, og alt det som skjuler seg i dette rommets mørke kroker. Det begås overgrep. Det forties og glattes over. Det lates som. Bergljot, som tidlig i livet blir offer for voksnes misbruk, opplever at det er hun som blir problemet, at det er hun som forårsaker ubehaget bare ved å vise seg.
– Får en slik historie en annen kraft når den skrives som en roman og ikke en som historie fra virkeligheten?
– Jeg har stor tro på romanen og stor tro på dikterkunsten. Det er så mange som forvalter sannhet i vår tid – vitenskapsfolk, journalister, politikere og så videre –, men filosofen Adorno har sagt at diktningen er befridd for den løgn å være sann. Den som sier at han forvalter sannheten, lyver som regel. Dikterkunsten er fri for den løgnen. Så ja, jeg vil si at det som kommer frem i romaner kan virke sterkere enn det som kommer frem i for eksempel en vitenskapelig fremstilling.
– Det har vært skrevet veldig mye i mediene om denne boken, men hvilke reaksjoner har du fått fra leserne?
– Jeg får mange betroelser. ”Du har skrevet om meg”, sier de, eller: ”Du har skrevet om min mann.” Jeg tror vi mennesker i bunn og grunn baler med de samme tingene, har de samme kvalene, og når jeg tar utgangspunkt i spørsmål som er presserende for meg så ville jeg nok ikke skrevet om dem dersom jeg ikke trodde andre mennesker satt med de samme presserende spørsmålene. Det er jo derfor vi leser bøker, ser filmer og går på kunstutstillinger, fordi når det kommer til de virkelig store tingene i livet er vi mennesker veldig like. Vi er redde for det samme: For å dø, for å miste, for ikke å bli elsket. Og vi blir veldig glade når vi blir elsket og tatt i mot.
– Bergljot er kanskje ikke er den enkleste personen å være sammen med, men hun opplever å nettopp bli tatt imot av både venner og egne barn. Hvordan har hun klart det, tror du?
– Jeg tror litt på det å falle sammen, på å ikke beherske. Det å si: Dette klarer jeg ikke, jeg trenger hjelp. Jeg har også stor tro på å oppsøke hjelp, enten det er hos venner eller gjennom psykoanalyse, slik Bergljot gjør. Det å falle sammen innimellom er bare sunt. Det finnes stor lærdom i det å våge å la seg falle og la alt komme. Det er fornektelsen som er det skumle.
Intervjuet er basert på en samtale med Vigdis Hjorth på kafeen Bick’s på John Colletts plass i Oslo og er siden skrevet ut som et intervju i magasinet til Bokklubben Nye Bøker.